Læren om sorg og død

Jeg kom over en artikkel i Romerikes Blad om at elevene i 4. klasse på en barneskole i Gjerdrum besøker kirken for å lære om død og sorg. Saken ble tatt opp i kommunestyret etter å ha blitt sett på som "groteskt", mens sognepresten vil bare at barna skal ha et mer naturlig forhold til liv og død.

Jeg mistet selv bestefaren min i en alder av 8 år og jeg visste ikke noe om tap, sorg eller hvordan en begravelse foregikk på den tiden. Det ble et massivt sjokk for meg, og selv i dag i voksen alder av 26 år ser jeg tilbake på den som den "verste begravelsen" jeg har vært i, og jeg har vært i en del begravelser etter den. Fra mitt åsted er ikke dette en lek, men viktig lære som barna kan faktisk ha godt av og som dem kan ta med seg videre. Ved å faktisk ha et kontrollert, trygt og harmløs undervisning av dette slaget, kan barna være forberedt mentalt når tiden kommer til at de faktisk må i sin første begravelse. Vi må slutte å skjerme dem for alt mulig rart! Barn er nysgjerrige av natur og dette kan gi dem svar på mye dem lurer på, som eventuelt foreldrene ikke kan gi dem noe svar på. Jeg skulle gjerne vist mer om hva døden innebar når jeg var et barn selv. Når jeg spurte mamma hva en begravelse var, så sa hun kort at det bare var trist, folk kom til å gråte og at det ikke var noe gøy. Det hjalp ihvertfall ikke meg stort. Barna i dagens samfunn blir også fortere voksne enn min generasjon ble - tidene forandrer seg. Å ha et åpent syn på liv og død er ikke usunt, og burde heller ikke være tabu. Jeg holder med sognepresten i denne saken, fordi kunnskap gir trygghet. 

[ Artikkelen kan du lese ved å klikke her ]

*Oppfordring til eventuelle foreldre som kanskje forviller seg inn på denne bloggen: Når kjæledyrene deres dør, la barna få være med på alt. Og da mener jeg alt! La dem få hjelpe til med å velge en kiste eller en eske, plukke blomster, velge et fint sted for graven de kan besøke, sett opp et kors og alt som er innimellom disse punktene. Bare dette har mye å si på hvordan barnet vil takle ting senere i livet. 

Dødsprofesjonell

Jeg synes det er sjelden å finne artikler som dreier seg rundt hvordan det er med gravferd og død i Norge i detalj. Inntrykket er rett og slett at vi ikke har samme mediakultur her i landet som for eksempel i statene. Vi skal ikke vise frem så mye av det som skjer bak kulissene og det er sjelden vi leser om nye metoder og muligheter for hva vi kan gjøre når tiden er kommet her til lands.

I dag åpenbarte det seg en artikkel fra P3 som følger en ung gravferdkonsulent i jobben, her var det mer detaljer og bilder enn noe jeg har sett før. Det var et mer ekte bilde på hva som foregår, men også en personlig fortelling.

Artikkelen tar også for seg noen av mulighetene som finnes der ute, både soppdrakten til Jae Rhim Lee og andre muligheter som kan komme på markedet i fremtiden.

Artikkelen kan du lese her:

Dødsprofesjonell

Kilde: tumblr

The Life of Death - Marsha Onderstijn

'' The Life of Death''

En animasjonsfilm  av Marsha Onderstijn som både er vakker og sørgmodig.

Jeg velger å ikke røpe handlingen  og ønsker heller at dere ser og tolker denne selv. Å tolke selv og følge med underveis  gjør kanskje at du sitter igjen med et eget inntrykk uten å ha blitt påvirket av andres syn.

The Life of Death from Marsha Onderstijn on Vimeo.

Fortellinger fra ''innsiden''

Vi ble nylig gjort var på en lenke med fortellinger fra både begravelsesbyråer og andre som håndterer de avdøde, her er det både festlige fortellinger, noen sære og mindre hyggelige historier med perspektiv fra de som daglig jobber med døden.

Flere fortellinger via Reddit:
Stories from the funeral industry

** Ser ut som fortellingene ikke vises i sin helhet i denne widget'en, link nederst til hjemmesiden **
Funeral Home Workers Describe The Creepiest Thing That They've Witnessed On The Job

Vi minnes Alan Rickman, mens fansen lider av "mourning sickness"

"Mourning Sickness", eller sørgesyke som vi kanskje kan kalle det på norsk, er det moderne begrepet på hvordan vi i disse moderne tider reagerer til bortgangen av kjendiser. Et fenomen som vi ikke har hørt om før nylig, nå med tanke på den nylige bortgangen til Lemmy, David Bowie, og Alan Rickman med korte mellomrom. 

Alan Rickman, mest kjent som Professor Slur i alle Harry Potter-filmene, gikk bort den 14. januar. En høyt elsket skuespiller og en viktig del av manges oppvekst med Harry Potter. Men vi er jo bare fans og beundrere, så hvorfor opplever noen av oss en så dyp sorg? Det er tross alt en person vi ikke nødvendigvis har møtt, og ei heller opplever tapet på lik måte som kjendisens familie.

En kollektiv emosjonell reaksjon kommer vanligvis etter en massiv mediadekning etter en kjent persons bortgang. Vi kan har en personlig tilknytning til denne personen fordi han eller henne hjalp oss med å forme oss til den vi er blitt, enten om det er gjennom en sang eller film, en sak eller handling personen sto for, eller kanskje mest i Bowie sitt tilfelle for mange, finne sin egen seksualitet takket være hans personlige utforskning og uttrykk.

Både musikk og film er medieformater som setter følelser i sving, handlinger som vi kan se oss selv i, og gi oss en frihetsfølelse. Så kanskje ved at en person som kan vekke slike følelser i oss blir borte, kjenner vi litt på vår egen udødelighet? Mentaliteten bak et tap er forskjellig fra person til person, og for alt vi vet hadde kanskje ikke dagens samfunn reagert som det gjør om det ikke hadde vært for hvor enkelt det er å samle informasjon i disse tider.

"Grief porn", eller "sorg porno", er et annet begrep som er brukt for å beskrive sensasjonen bak medias besettelse av å dekke offentlige personers død.

Den mest kjente bortgangen som går innom begge tilfellene må være med Prinsesse Diana's bortgang. Det ble reist minnesmerker, folk gråt og tok med seg blomster. Media spredte nyhetene som ild i tørt gress på verdensbasis Selv den dag i dag er kjærligheten for Diana sterk, og ganske tydelig blant det Britiske folket.

[Link: Du kan lese mere om dette på Wikipedia]
(NB: Englesk tekst)

Døden i kunst

For en tid tilbake ble jeg gjort oppmerksom på et maleri, med en noe spesiell fortelling som gjorde meg fascinert! 

Maleriet er ''The Angelus'' av Jean Francois Millet. 

Motivet viser to bønder, en kvinne og en mann ute i en åker som ber bønnen Angelus. 

The Angelus, Jean Francois Millet, oljemaleri 1857-1859. 

Forholdet mellom bøndene har blitt tolket på mange måter. 

Den kjente surrealistkunstneren Salvador Dalí ble veldig interessert og opptatt av dette maleriet og insisterte på at det egentlig viste en begravelse.  Et veldig upopulært syn hos mange. Bildet ble røntgenfotografert og det viste seg at maleriet skjulte en liten kiste overmalt av kurven med poteter.

Kilde: OrderOfTheGoodDeath

Kilde: Wikipedia, The Angelus

Dårlig Taksidermi

De fleste av oss har sett utstoppede dyr,  for eksempel på museum.

De eksemplarene folk flest ser er ofte godt utstoppede, derimot finnes det mange utstoppede dyr der ute som ikke har fått lov til å bli prakftulle og vakre å se på etter livet. Men de gir oss hvertfall en god latter over hvor ''dårlig'' jobben er blitt utført. I allefall den biten av jobben som gikk på monteringen.

Nei, personlig finner jeg ikke taksidermi ekkelt. Jeg synes det virker fint å kunne gi et dyr et verdig liv etter døden særlig når det har måtte gi tapt på naturlig vis. Så vakre som mange av dem er. Å hedre dyret for hva det er, kunne lære bort og vise frem er viktig.  Men å utstoppe dyr for og bruke som trofé synes jeg er motbydelig, for å kunne skryte av sin egen innsats og vise hvor ''flink'' man har vært som har tatt livet av noe, absolutt ikke greit.

Men fra alvor og til poenget:

Jeg lar det være med 3 eksempler så kan dere selv sjekke ut disse sidene og finne flere bilder:

These 25 Examples Of The Worst Taxidermy EVER Are Terrifying And Hilarious.

Crappy Taxidermy

Nå er det bare å google i vei!

Men den her er nok laga med hensikt, til og med taksidermi kan være kreativt og integreres som et kunstnerisk innslag.

Avslutningsvis vil jeg dele denne videoen med dere, så kan dere selv danne en mening om dette:

The stars look different today

Kort tid etter Lemmys bortgang skulle verden få en annen trist beskjed.

Ingen annen enn selveste David Bowie er gått bort. Ikke bare var han musiker men et stort talent og  multikunstner.   

En tilbaketrukken type, med mye interessant å by på.  Man kan nesten si at han var kunst, ved å opptre med sine alter-ego og personligheter, gjennom musikk og filmroller men også ved å tilføre en mengde symbolikk i det han drev med. 

Etter 18 måneders kreftsykdom gikk han bort, noen dager etter sin 69-årsdag, og på bursdagen sin 8 januar gav han sin avskjedsgave til verden, til musikken og kunsten. 

Avskjedsgaven er albumet Blackstar, og gjennom musikkvideoen "Lazarus'' kommer både symbolene, og budskapet i teksten frem som en formidling om at han vet tiden er inne og at han snart kommer til å gå bort. 

Vi har mistet en stor personlighet og kunstner i dag.

You're our starman!

Noen dager senere ble det fortalt at Bowie valgte å kremeres, uten noen til stede, med det viser han også frem hvilken personlighet han var.

David Bowie cremated in New York with nobody present, reports say the star 'wanted to go without any fuss'

How David Bowie told us he was dying in the "Lazarus" video

Vi minnes Lemmy; online streaming av begravelser er en del av fremtiden.

Det slo meg i går mens jeg diskuterte live streaming av minnestunder og begravelser med en kompis av meg at de ikke er et konsept som ikke alle er glade i. Han mente det var "weird" å se slikt, etterfulgt av "liker bedre at folk blir hedra mens de lever enn når de er død jeg". Jeg fra mitt åsted tenker at det er jo vanskelig å hedre noen mens de lever, for historien dems er jo ikke over. Det er enda ting som kan oppnås og som kun kan hedres i sin helhet etter at personen er død. 

Vi lever nå i en tid der internett er et viktig redskap i hverdagen på mange måter. Online streaming av minnestunder og begravelser begynner å bli mer vanlig, spesielt hvis en høyt profilert person går bort. TV2 viste jo dette både for Nelson Mandela og Michael Jackson på dagtid og i reprise, mens YouTube har dekket bla. Whitney Huston, og nå Lemmy Kilmister.

Kl. 00 i natt norsk tid begynte live dekningen av Lemmy sin minnestund fra Forest Lawn Memorial Cemetery i Los Angeles, og det var et perfekt eksempel på hvordan det burde være. Det var mer latter enn tårer etter de mange artige historiene fra livet hans fortalt av de mange kollegene og vennene som han har tatt vare på over årene som har gått. Vi fikk det fine inntrykket om hvordan Lem var bak kulissene, og ble servert små fragmenter av hva som ble en 70 år lang livshistorie.

Av alle de talende var det sønnen hans, Paul Inder, som hadde mest på hjertet. Vi fikk også høre fine ord fra bla. de mange forskjellige personer som har vært med Mötorhead på turné, Mikkey Dee, Lemmy's støvlemaker, Scott (tidligere slangeholder for Alice Cooper), Slash (Guns'n'Roses), Rob Halford (Judas Preist), Scott Ian (Anthrax), Paul "Triple H" Levesque (WWE wrestler), Robert Trujillo og Lars Ulrich (Metallica), der sistnevnte så mer ut som en hjemløs som gikk rett fra gata og opp til alteret. En gråtkvalt Dave Grohl avsluttet det hele med at han gikk glipp av muligheten til å gi sønnen sin et signert bilde, og sa en bønn før sendingen ble avsluttet. I salen satt også legender som Ozzy Osbourne med kona Sharon, Gene Simmons (KISS) og Dee Snider (Twisted Sister).

Under sendingen viste besøks-måleren over 280 000 seere hos meg, og det alene beviser at dette er noe folk setter pris på å få bli en del av. Man blir en del av noe større når man har muligheten til å vise sin støtte uansett hvilket land man måtte befinne seg i. Også ved å faktisk se på denne typen sendinger bidrar man til et mer åpent syn på minnestunder og begravelser av denne typen. I fremtiden kommer webcasting av begravelser til å bli mer vanlige, da med tanke på at teknologien vår også stadig blir bedre.

I andre deler av verden, kanskje mest hovedsakelig i Amerika, finner vi nå flere og flere begravelsesbyråer som tilbyr online dekning av begravelser og minnestunder om familiemedlemmer ikke har mulighet til å være der. Det er også mulig å motta seremonien på en DVD om ønskelig. Dette gir også åpenhet for komfort, da ikke alle er like glade i begravelser, og samtidig kan kanskje de som befinner seg langt unna eller venner i andre land ha mulighet til å kommunisere med avdødes familie som er til stede. Med tanke på hvilken retning kvaliteten på teknologien vår er rettet mot, kanskje i fremtiden kan dette gjøres med hologrammer, eller på andre måter vi ikke en gang kan se for oss enda.

Vi er allerede der i dagens samfunn hvor bursdager, bryllup og andre markeringer blir formidlet på sosiale medier, så hvorfor er det så uvanlig at begravelser for kjendiser og politikere blir tilgjengelig for alle? Og nå for enkeltmennesket og deres familie?

Så til min kjære kompis som var skeptisk til dette (med et hint av frykt): istedet for å tenke at det er uvanlig, se på det som det det er - en feiring! En markering for livet! Man skal hedre de døde for hva de oppnådde. En minnemerking kan være fylt med sang, dikt og taler. For min egen del var Lemmy's minnestund i natt et gjensyn med talentfulle musikere og andre personligheter som jeg allerede har et forhold til. Det var spennende å høre om deres første møte med en av de største rockelegendene som har satt sine spor på denne planeten, og det var langt ifra trist eller skummelt.

For å lese mer om hvordan "funeral and memorial webcasting" fungerer og hva slags virkning det har i dagens samfunn, anbefaler jeg artiklene:

The Irish Times, "New service allows diaspora to watch funerals online", fra 2014

New York Times, "For funerals too far, mourners gather on the web", fra 2011

Journal Sentinel, "Webcasts allow more mourners to watch funerals", fra 2008

PS: En Jack & Coke er nå offisielt en "Lemmy".